**Dagbog 12. november 2023**
I dag er en af de mest tomme dage i mit liv. Jeg sitter ved den gamle kirkegård i Lilleby, hvor Signe, min hustru, ble blitt lagt til hvile. Frederik eller som landsbyfolket har kalt ham i årevis, Birk sto ved graven, men han rørte ikke en eneste tåre. Jeg har sett ham så mange ganger med den samme tunge stillheten, men i dag var det som om han hadde latt all varme forsvinne helt.
Tove, min nabo, kom bort til meg og hvisket: Du husker vel at han aldri virkelig elsket Katrine, eller? Hun hadde alltid vært flink til å snakke i bakdøren, men jeg hadde aldri trodd hun skulle si noe så hardt. Stil nu, Tove. Det er jo nå så lidt forskel. Børnene er orfærdede med sådan en far, svarte jeg med en stemme som knapt klarte å bryte gjennom den kalde vinden.
Tove nikket, men fortsatte: Du vil se, han vil gifte sig med Katrine alligevel. Jeg så på henne med et blikk som ville ha sagt: Hvorfor nu? men hun fortsatte: Katrine har ingen anden mand, og hun har glemt Frederik. Hun har en familie og er så praktisk, at hun nok ikke vil have ham. Jeg kunne bare nikke. Det var så enkelt som at se på himmelen: alt var som det skulle være.
Signe og hans søn, Mikkel, og datter, Freja, var kun otte år gamle da de fikk barn. Signe hadde giftet seg med Frederik i den troen om en stor kjærlighet, men ingen i landsbyen visste om han egentlig hadde elsket henne. Ryktene gikk som vind i et høstløv: sånn sa de, Han giftet seg med henne fordi hun var gravid. Det ble sagt at deres første barn, lille Clara, ble født syv måneder etter, men hun døde kort tid etter fødselen, og så var det stille i huset i flere år.
Frederik var alltid en mørk og sparsom mann. Folk kalte ham Birk på grunn av et gammelt kallenavn. Han var knapt til å bruke ord, men var enda mer knapt med ømhet. Alle i landsbyen, spesielt Signe, visste dette. Men en dag viste Gud sin nåde. Signe ba så inderlig, og himmelen svarte med to barn Mikkel og Freja som ble tvillinger. Mikkel var som sin mor: kjærlig, omsorgsfull og med et hjerte som kunne romme hele verden. Freja derimot, arvet sin far sin stillhet. Hun låste seg inn i seg selv som i et slott med hundre låser, og ingen kunne lese tankene hennes. Hun var nærmere far enn noen annen, kanskje fordi de to hadde liknende temperament.
Jeg husker hvordan Frederik ofte arbeidet i låven, og mens han sakte sagde på tømmeret, svipret Freja rundt ham som en liten fluktfugl. Han fortalte henne små historier om livet, mens Mikkel hjalp moren hjemme, feide gulvet, bar vann i en liten bøtte og gjorde sitt lille bidrag. Signe elsket begge barna sine, men hun forsto aldri Freja. Til Mikkel hadde hun en spesiell kjærlighet. Da hun kjente på sin egen død, hvisket hun til ham:
«Min søn, jeg skal snart dø. Du skal bli den eldste. Vær ikke hard mot din søster; beskytt henne. Du er gut, du må ta vare på henne. Hun er en jente, så hun er svakere enn deg og trenger din hjelp og beskyttelse.»
Mikkel spurte: «Far?»
Frederik svarte ikke. «Hva mener du?» spurte Signe, som så forvirret på ham.
«Kommer faren å beskytte oss?»
«Jeg vet ikke, min søn. Livet vil vise.» sa hun.
«Så du skal ikke dø, for hvordan skal vi klare oss uten deg?» gråt Mikkel, og Signe så på ham med et dypt, melankolsk blikk. «Hvis det lå i mine hender, ville jeg aldri ha latt det skje», mumlet hun før hun sovnet inn i morgengryet.
Frederik satt ved siden av sin avdøde, holdt hennes hånd, men han brøt verken et ord eller en tåre. Han krøp sammen som en gammel bjell, mørknet av sorg. Så var det som om livet fortsatte å gå sin gang. Freja tok på seg rollen som husmor. Hun prøvde å lage mat og rydde i hytta, men var fortsatt ung. Søsteren til Frederik, Nanna, kom ofte på besøk, og hun hjalp Freja med husarbeidet og lærte henne de små triksene i en dansk gård.
Jeg husker en dag da Freja spurte Nanna: «Tante Nanna, skal far gifte seg igjen?»
«Det vet jeg ikke, pige. Hva han tenker på, får han vel ikke fortalt til meg», svarte Nanna med et smil.
Nanna hadde sine egne barn og en mann, Vagn, og de levde som en god og sammensveiset familie.
«Hvis du trenger et sted å bo, kan du komme til oss», fortsatte Freja. Nanna svarte: «Vær så god, men husk at far elsker dere, og han vil aldri la noen skade dere.»
Ryktene om at Frederik og Gisela, en gammel elsker fra hans ungdom, hadde gjenopplivet en gammel flamme, spredte seg raskt i landsbyen. «Gisela har blitt gal igjen, hun har rotet seg inn med Frederik», mumlet Tove, mens andre kvinner i landsbyen spøkte: «For en tåpelig dame, den Gisela.»
Møtelederen i landsbyens bondeforening, Max, avbrøt dem: «Stopp dette sladderet! Ingen vet hva som foregår i andres liv,» sa han med streng stemme.
Det var sant at Frederik og Gisela en gang hadde elsket hverandre dypt. Men så ble Frederik sendt til en annen kommune for å hjelpe med såkorn i en vanskelig jord. Der tilbrakte han to måneder, og mens han var borte, ble Gisela sammen med Morten Chr. (en annen bonde). Da Frederik kom tilbake, fikk han vite om dette, og han konfronterte Morten, som naturlig nok fikk en kraftig reprimande. Gisela giftet seg til slutt med Morten, en omstreifende mann som drakk mye og drakk seg opp i bråk, mens Gisela gråt over å ha valgt en slik mann. Frederik, som var en ærlig og hardtarbeidende mann, men fortsatt en stille en, fortsatte sin vei.
Etter hvert begynte landsbyfolket å snakke om at han hadde utviklet følelser igjen for Signe. Signe blomstret som en azalea i full vår, og ingen kunne se bort fra hennes skjønnhet. De sa: «Kjærligheten gjør folk til gale.» Signe hadde lenge vært forelsket i Frederik, men hun holdt det for seg selv, for hun trodde ikke Gisela var et alternativ.
De ble til slutt gift i en enkel seremoni på landsbyens rådhus. Fra Signes side deltok kun moren hennes, en eldre dame som hadde fått Signe sent i livet. Ingen i landsbyen visste av hvem Signe kom, men de holdt kjeft. Landsbyens leder, Vagn Proh, hadde også en komplisert historie med Signes mor, men det var kun deres hemmelighet. Det ble sagt: «Signe var aldri elsket av noen, men nå har hun Frederik.»
«Å, hva skjer med henne?» sukket Nielsine Pervertsova, en eldre enke i landsbyen. «Han elsker henne ikke. Hun vil lide hele livet.»
Likevel holdt Frederik sin pakt med Signe. Landsbyfolkene var overbevist. De trodde at en liten landby var for liten til å skjule slike hemmeligheter.
De femten år de levde sammen med Signe, gikk uten store krangler. Landsbyens ro varte til vinteren da Signe ble alvorlig syk. Legene kunne ikke hjelpe, og hun døde etter en lang kamp mot en ond sykdom.
Den morgenen da jeg gikk fra arbeid, ropte Gisele (tidligere Glasha): «Frederik, kan jeg komme innom for en liten kopp med kanelboller? Jeg har bakt dem til barna deres.» Jeg svarte: «Nei, Gisele, vi har allerede Nanna som har bakt i går.» Gisele insisterte: «Det er fra hjertet, Frederik.»
Jeg svarte: «Selv min søster gjør det fra hjertet.» Gisele foreslo: «Møtes vi ved møllen når det blir mørkt?» Jeg spurte: «Hvorfor? Har du glemt alt vi hadde?»
Hun svarte: «Det er langt tilbake, men barna mine er mine. Jeg elsker Signe, men du kan ikke bringe henne tilbake.» Jeg sa: «Kjærligheten dør aldri.» Hun anklaget: «Du elsket henne ikke. Du giftet deg med henne for å irritere meg.»
Jeg ba henne gå hjem. Jeg skyndte meg til huset der barna ventet. Gisele stod alene i den stille landsbygaten.
—
Årene har gått. Mikkel og Freja har blitt voksne. Tante Nanna besøker fortsatt sine nieser, men nå vet hun at bror er trofast. En dag sa hun til Freja: «Jeg har hørt du er sammen med Gustav Vognsen.» Freja svarte: «Ja, og hva så?» Nanna tenkte på Frejas skjønnhet og sa: «Pass på deg selv, kjære.»
Freja svarte: «Det er ingenting, jeg spør bare.» Nanna advarte: «Du må være forsiktig med ham.»
Freja insisterte: «Jeg elsker ham, så lenge han er trofast.»
Nanna nikket: «Hvis han svikter deg, vil du aldri kunne elske noen igjen.»
Senere på kvelden ventet Mikkel og Freja på far med jobb. Mikkel spurte: «Hvorfor er far sen?» Freja svarte: «Det er fredag. Hva da?» Mikkel sa: «Han pleier å gå til kirkegården på onsdager, fredager og i helgene for å besøke moren.»
Da spurte Mikkel: «Hvor vet du det?» Nanna svarte: «Du er ikke i kontakt med farens sjel, gutten.»
De gikk stille til kirkegården. Freja viste Mikkel en skjult sti gjennom hagen. «Se, der er far,» sa hun og pekte på den krumme skikkelsen. Mikkel lyttet nøye og hørte faren snakke med noen.
«Det er slik, Signe. Jeg har samlet en brudegave til Pola, og Nanna har hjulpet. Vi lever stille. Tilgi meg, Signe, for jeg har sagt så få kjærlige ord i livet, men mitt hjerte har sagt dem uten ord,» mumlet Frederik lavt mens han sakte gikk mot porten.
Freja så på Mikkel, og tårer samlet seg i øynene hans.
Dette er alt jeg har å skrive i dag. Jeg føler likevel at livet fortsatte, selv om så mange hjerter har blitt knust og gjenfødt. Kanskje vil jeg en dag forstå hvorfor Frederik aldri lot tårene strømme, men for nå holder jeg fast ved minnene fra en tid da kjærligheten, selv den mest stille, fortsatt kunne bære oss gjennom stormene.
En tankefull dagbokside fra livet i Lilleby.
